Skip to content
31/08/2011 / kjersti70

Vel blåst snuppa!

Vi har eit lite jubileum i dag. Dvs. det har vi ikkje eigentleg – vi har ikkje snakka høgt om det, men eg veit med meg sjølv at i kveld er det 5 år sidan eg tok turen til Haukeland med ein unge som ikkje vil stå på beina. «Diabetes» sa legen, og tida sto stille ei lita stund. I kveld kan vi seie «Vel blåst» til kvarandre. Mange seier at det å få eit diabetesbarn er ei påkjenning for heile familien og parforholdet. Vi har vore heldige. Det har i grunn gjort oss meir samstemt.

Vi har jobba trutt og stille. Tusla rundt nattestid. Sneke oss inn bak scenetepper og i 17. maiopptog med små måledingsar. Diskrè sjekk av innholdsfortegnelsar i selskap. Formidla små beskjedar. Tre ord i forbifarten. Eit tal på SMS. Brødbaking ved midtnatt. Å jobbe med dette i tospann har vore bra – eg tar av hatten for dei mødre eller fedre som står aleine. Nå etter kvart er vi blitt tre. Jenta kjem meir og meir på banen. Enn så lenge er ho løysningsorientert, ikkje problematiserande. Da har vi nådd eit av måla våre.

Nåja, FEIRE gjer vi ikkje, men det er ein kveld for ettertanke. Kva gjorde dette med oss? Har det berre vore gale, eller har vi fått noko godt også? Har vi blitt meir reflekterte? Er vi kanskje litt meir bekymra enn andre foreldre? Det er uråd å gjere opp endeleg rekneskap. Eg er i alle fall overbevist om at vi er omtrent like lykkelige og ulykkelige som vi ville ha vore utan sjukdommane. Ein kan gjerne vere litt ekstra bekymra, men likevel vere djupt lykkeleg. Livslykka har vi. Eg veit at vi av-problematiserer ofte. Lagar vi då glansbilder av noko som er svært utfordrande å leve med? Fratar vi jenta retten til å føle sorg og sinne over kva ho har fått? Eg les av og til bloggar som problematiserer dette i hel. Der finst fortvila, sinte foreldre som kjenner seg så urettferdig behandla av det offentlege og livet sjølv. Nokon har alle piggar ute. Nokon vil avfeie eitkvart forslag til konstruktiv løysing. Nokon vil ikkje hjelpast, men finn kanskje ei slags trøyst i å stå på barrikadar for ei sak. Mange av dei gjer ein fantastisk jobb – for oss alle. Kanskje dette er den einaste måten dei kan få noko slags meining ut av situasjonen dei ufrivillig har hamna i.

Eg har ingen konlusjon i kveld, men tenker rundt det. For den som les dette, og som nettopp har fått eit barn med diabetes – ein kveld vil sjukdommen ha blitt ein så liten del av livet at du vil sjå ned på den sovande ungen din og kjenne ingenting anna enn lykke og framtidshåp. For slik er det for meg kvar kveld, 5 år etter.

Advertisements

9 kommentarar

Kommenter innlegget
  1. underveis / Aug 31 2011 21:22

    Så godt og nydelig skrevet. Lykke til med alle årene framover.

  2. Vala / Aug 31 2011 22:12

    Ja, jeg skulle selv ønske at jeg hadde en å dele utfordringene, bekymringene, løsningene og gledene med 🙂 Frøkna er 13 år så hun deltar hakket mer enn hva deres datter gjør – men jeg ønsker uansett ikke at hun skal føle at ting er utfordrende, men at jeg skal rydde litt vei for henne slik at det ikke skal kjennes som en begrensning.

    God klem til dere alle tre på denne dagen!

  3. Diamamma / Aug 31 2011 22:13

    Alltid godt å komme inn hit og lese kloke, gode refleksjoner. Takk.

  4. Hilde / Aug 31 2011 22:16

    Nydelig – tusen takk. Tidvis synes jeg all den dia-puslingen skaper ekstra gode bånd mellom voksne og barn:)

  5. Heidi / Sep 1 2011 06:07

    Så fint skrevet! 🙂

  6. Andrine Law / Sep 8 2011 02:06

    Veldi bra skrevet:) vi hadde akkurat 2 års «jubileum»…. Når en familie får diabetes, for hele familien blir jo ramma og må tenke/leve annaleis, så får en virkelig testet ut hverandre på godt og vondt. En ser også hvem av familien utenfor og av venner som virkelig bryr seg å vil bli inkludert å lære om diabetes. Vi har vært utrolig heldig med tanke på hvor mange som bryr seg å foreldre som stiller opp som barnevakt, en kveld, en dag eller hele helgen 🙂 akkurat det er prisløst, for er det noe diaforeldre trenger er å få litt alenetid en gang i blant. Der en slipper å måle Bls langt utover natten, vurdere insulindose, skifte pumpe på ett uskyldig lite barn…bare slappe helt av, kose seg å ingen bekymringer over hodet 🙂 men det er også da så utrolig deili å få ungene hjem å starte på nytt  det såg ganske svart ut når vi fink vite at amerie, akkurat fylt 2år, hadde diabetes. Men nå 2 år etterpå så ser vi at vi kan klare

  7. Andrine Law / Sep 8 2011 02:11

    Men nå 2 år etterpå ser vi at vi kan klare det så lenge vi tar oss tid til å forstå sykdommen å ameries behov og reaksjoner, å så lenge vi alle er på samme plan!!! Jeg må si at jeg er mye tryggere på meg selv å vi har det mye bedre i dag ift før, alle fire :). Det ER lys i andre sida av tunnelen 😉
    Hilsen lykkelig og stolt diamamma 😉

  8. Astrid / Sep 12 2011 13:32

    Takk for fin refleksjon og mye varme. Jeg er enig meg deg, selv om jeg etter 1,5 år fortsatt kjenner på sorgen over at sønnen min har fått en sykdom han aldri blir kvitt.

  9. Karoline / Des 25 2011 22:32

    Vakkert skrevet!

    Jeg beundrer din måte å formidle dette så.. positivt. Jeg har selv diabetes, og har hatt det i 13 år, og for meg er det mer en byrde enn noe som kan virke positivt. Jeg regner med alle har sin måte å se og oppleve ting på, og jeg ønsker dere alt godt videre! La oss håpe diabetesen ikke blir noe «unødvendig» vondt og vanskelig for verken dere, som foreldre, eller lillejenten!

Legg att eit svar

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com logo

Du kommenterer no med WordPress.com-kontoen din. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer no med Twitter-kontoen din. Logg ut / Endre )

Facebook-foto

Du kommenterer no med Facebook-kontoen din. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer no med Google+-kontoen din. Logg ut / Endre )

Koplar til %s

%d bloggarar likar dette: